ᓄᓇᕗᑦ

Nunavut (arktisk Canada):
fra en (ufrivillig) mellomlanding i Iqaluit på Baffin Island

Vi har startet med Air Greenland fra Köbenhavn to dager tidligere, via planlagt mellomlanding med tanking på Keflavik, Island.  Beregnet landingssted snaue to timer senere er Narsarsuaq (’store slette’). Men værgudene vil det ikke slik.  Tåke hindrer landing.  Et ikke ukjent fenomen på disse trakter, spesielt om sommeren, med hyppige kollisjoner mellom relativt sett varm havluft fra sør og vannet i den kalde østgrønlands-strømmen fra nord.

Kort fortalt forløper flyturen videre slik:  Maskinen, operert av Air Greenland men innleid fra kanadisk selskap First Air, tar oss to timer nordover til nærmeste mulige flyplass. Der lander vi medvinds (!) på vei inn fjorden på den nedlagte amerikanske flybasen i Kangerlusuaq (Söndre Strömfjord på dansk).  Etter overnatting der på basen, ombygd til hotel, avgang sørover igjen neste morgen.  Vinden er snudd, og vi letter medvinds (!) utover fjorden.  Etter to timer, framme over Narsarsuaq.  Igjen overflyvning, sirkling i over en time.  Ny beskjed fra cockpit.  Ikke mulig å lande.  Flyplassen i Kangerlusuaq er i mellomtiden også stengt. Med tilgjengelig drivstoff gjenstår to alternativ, tilbake til Keflavik, eller vestover til Canada.

Med flymannskapet for lengst på overtid faller valget ikke overraskende på Canada, nærmere bestemt Iqaluit.  Med til historien hører nemlig at First Air har sin hovedbase i Iqaluit, en liten by ute i ødemarken ved Frobisher Bay nord i arktisk Canada. Iqaluit er siden blitt ’hovedstad’ i det som nå heter Nunavut, de canadiske inuittenes selvstyrte territorium (etter modell av Grönlands selvstyre under Danmark).  Vi lander på canadisk territorium etter snaue to timers videre luftferd i vesterled.  Fullastet fly formelt på dansk innenriksrute, dvs. med passasjerer i hovedsak uten medbrakt pass, forstyrrer dagsorden på flyplassen fullstendig.  Offiseren fra RCMP (Royal Canadian Mounted Police) har sikkert sitt på det tørre, der han kort tid etter at kabindøra blir åpnet, fyller den med sin mektige uniformskledde kropp, og befaler at her får ingen forlate flyet.

Imidlertid, etter mange forviklinger, og lange forhandlinger, skjer etter hvert noe:   Vi får forlate flyet. Vi får komme inn i den lille kombinerte ankomst-/avgangshallen.  Riktignok forvist til bak politi-tapen i et hjørne av lokalet.  Folk får gå på toalettet etter hvert (i motsatt hjørne av hallen, fotfulgt av bevæpnet politieksorte).  Vi får noe å spise (minner faktisk litt om tørre kjeks) pluss litegrann drikke.  Og noen heldige utvalgte, dvs. de med medbrakt pass, får tilmed lov til å få det stemplet i en provisorisk pass-skranke arrangert i all hast på gulvet langs politi-tapen.  De har dermed adgang til fritt å forlate bygningen, for på utsiden å ta seg en røyk, med bena plantet på canadisk jord.  Til slutt får også jeg overtalt tolloffiseren og de i mellomtiden innkalte forsterkninger fra RMCP til å slippe ut av bygningen.  Uten pass må vite.  Og jeg som aldri har røykt.  Kanskje var det de blå øynene.

I mellomtiden er nytt flymannskap fløyet inn.  Og værutsiktene i Narsarsuaq bedret.  Kort tid etter er alle ombord, og flyet igjen på vingene.  Snaue to timer senere settes bena på grönlandsk jord.