HARDANGERVIDDA VEST

Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. Vidda strekker seg fra Røldal  http://wp.me/PVypj-1s  i Odda kommune i sør og nord til Finsedalen ved Bergensbanen. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh.  I nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1900 moh. I sørvest nær Røldal når Sandfloeggi 1721 moh. Inne på selve vidda ligger den likevel kanskje mest kjente toppen, Hårteigen på 1690 moh.

Etter at Hardangervidda ble isfri vokste etter hvert det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Omtrent samtidig med at reinen etablerte seg antas det at mennesket inntok vidda, der det er funnet omkring 250 steinalderboplasser.  Det finnes mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein.  Nordmannsslepa, en av de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda.

Høyfjellsområdet er viktig som tilholdssted for Europas største villreinstamme, og det er sørligste utpost for fjellrev, snøugle og mange andre arter av arktiske planter og dyr. Nasjonalparken er kjent for sine tallrike vann og vassdrag med fin fjellørret.  Vidda danner også en naturlig grense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge, samtidig som den har en rekke karakterarter for høyfjell, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, fjellrev og tidvis snøugle. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at den holder til der permanent.

(Kilde: Wikipedia)

  

Hardangervidda er resultatet av store geologiske prosesser, som har vært vanskelige å forstå og forklare.  Grunnplatået består av grunnfjell, dominert av harde eruptive bergarter som gneis og granitt. Dette er i store deler igjen dekket av sedimentære bergarter, i form av et såkalt peneplan, avsetningsbergarter med opprinnelse i gammel havbunn (dokumentert bl.a. ved funn av fossiler).  En gang i viddas geologiske historie er så dette peneplanet blitt dekket av nye, men i geologisk alder eldre, bergarter (det såkalte skyvedekket).  Det meste av skyvedekket er senere erodert bort, men (de hardeste) deler av det står fortsatt tilbake og ligger der i dag som «hatter» på ellers flate vidda, representert ved bl.a. Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen som de største og mest kjente (i tillegg til en rekke mindre).

Hvor jeg på mine sider omtaler

Hardanger-vidda, er det i hovedsak vestvidda jeg har i tankene.  Mine turer har for det meste gått i området vest for aksen Viveli, Hadlaskard, Litlos, Haukeliseter, Sloaros.  Her er, ved siden av Røldal/Valldalen og Haukeli/Haukeliseter, også Eidfjord/Hjølmoberget, Eidfjordvatn/Kvamsdalen, Kinsarvik/Husedalen og Tyssedal/Skjeggedal gode og lett tilgjengelige utgangspunkt for korte og lange turer på Vidda.  Ikke minst er sistnevnte område et spennende startpunkt, som leder opp på Vidda via severdigheter som Trallebanen eller Himmelstigen.

Skjeggedal  ved Ringedalsvatnet får derfor sin egen lille side her:  http://wp.me/PVypj- 

.

Link til ’reisenotater’ : http://wp.me/PVypj-lV

.