Mongolia ’08

MONGOLIA  –  GOBI

I. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

FØRSTE ETAPPE: HAUGESUND – DALANDZADGAD

God start på turen med SAS til Oslo. Videre to flyturer med Aeroflot. Den ene i en moderne Airbus-maskin til Moskva. Den videre turen i en eldre Tupolev-maskin. Like lang og slitsom denne, som den første kort og grei. Natt i et trangt flysete over Sibir. Slett ikke behagelig. Særlig ikke i en fullstappet 3-motors Tupolev 154. Enda mindre siden alle reisende synes ha dobbel kvote håndbagasje med i kabinen. Minnes forresten å ha lest om denne flytypen en gang. Usikker på hva. Er den berømt, eller bare beryktet? Grytidlig innflyging mot Ulaanbaatar. Øde, bølgende fjellandskap under oss. Nakent og ubebodd. Tilsynelatende også ubeboelig. Sola såvidt over horisonten før landing på Chingiis Khaan Int. Airport (ULN).

Mongolia – here we come!

Én dags opphold i Ulaanbaatar – 1350 m.o.h. Også kalt UB. Tilsynelatende lite byplanlegging her. Tilfeldigheter synes å råde. Eller kanskje makt og prestisje ? Hva vet jeg. Obligatorisk turistguiding. Munkeklostre m.m. Får lagt inn et besøk også ved Naturhistorisk Museum. Betrakter dinosaur-skjeletter. Fotograferer, også bak tausperringene når ingen ser. Hvorfor skulle vi ikke det ? Har allerede betalt ekstra, for i det hele få lov til å fotografere. Interessant besøk med tanke på den videre turen. ’Dinosaur Native Land’ – here we go!

Neste morgen grytidlig opp. Bil tilbake til flyplassen. Alle flygninger kansellert inntil videre. Årsaken er en sterk vind over slettene ved UB. Inkludert en veritabel sandstorm ved ankomstmålet i sydlige Gobi. Lange ventetimer i avgangshallen. Interessant blanding av reisende. Får særlig god kontakt med ung mongoler i oppdrag som mormoner-disippel. Hyggelig jente, gir oss adresse og mobilnummer. Oppriktig ment, i fall vi skulle trenge tolk eller annen assistanse. Mye kan tenkes hende oss utlendinger på vår ferd til indre Mongolia. Hun får ellers en heller tung jobb med oss. Hva angår hennes egentlige ærend, tenker jeg på. Forøvrig flere gode gratisråd å få. Bl.a. også fra en pensjonert amerikaner. Tidligere Vietnam-veteran. Senere med flere års opphold bak seg nettopp i Mongolia. Nå på oppdrag for et oljeboringsprosjekt øst i landet. Gir oss tips ift. evt. behov for håndtering av myndigheter og byråkrati. Ok, aldri godt å vite hva en kan få bruk for.

Vinden løyer noe. De store maskinene med flight’er til Moskva og Beijing kommer seg i luften. De mindre innenriksflyene har fortsatt for dårlige forhold. To private flyselskaper opererer innenriksmarkedet. Inntil nylig også det statlige selskapet MIAT. Dvs. inntil selskapets mindre maskiner i juli ble satt på bakken. Grunnet lite midler til vedlikehold. Vår operatør er Eznis Airways. Endelig oppkall til innsjekkingen. Får problemer med en Leatherman i håndbagasjen. Selvfølgelig, skulle aldri ha pakket om bagasjen. Iallfall ikke i går kveld på hotellet, trøtt og døgnvill. Blir tilbudt en løsning. Verktøyet/kniven legges i en pose. Får kvittering. Presenterer så denne ved tilbakekomst, og får kniven igjen. Det hele i all elskverdighet. Prima kundebehandling spør du meg. Buss ut til flyet. Bussen rugger i vinden. Vår lille Saab 340b propellmaskin takser ut. Når avgangsstripa. Flyet rister i vindkastene. Venter lenge på klarsignal for avgang. Får i stedet stoppsignal. Avgangen avbrytes. Takser tilbake. For mye vind. Utenfor tillatte marginer for flytypen. Buss tilbake til terminalen. Baklengs gjennom sikkerhetskontrollen. Ny ventetid. Neste avgangsforsøk i det uvisse. Skrubbsulten. Leter opp en åpen restaurant. Skyller ned suppe med tilbehør på rekordtid. Ny melding i høyttaleren. Klar til nytt avgangsforsøk. Så, endelig i luften. Kursen legges sydover. Halvannen time til Dalandzadgad. Lander på Gurvan Saikhan Airport (DLZ) on schedule. I medvind! Har hendt meg bare en gang før. På Grönland. Flystripa her er forresten ny. Ikke langt tilbake opererte flyene fra gressmatta. Første etappe endelig tilbakelagt. Gobi – at last!

II. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: DALANDZADGAD – H.O.H. 1450 M.

Endelig framme. Ørkenbyen Dalandzadgad. Lite å skrive hjem om. Men, eventyret starter her! Våre to tildelte ekspedisjonskjøretøyer møter oss. Det ene en gammel Nissan Safari Grandroad 4WD. Viser seg likevel som den mest komfortable. Blir dermed vårt ’annet hjem’ de neste dagene. Hvem er vi!? En presentasjon av vårt lille team: Badam, vår mongolske guide og sedimetærgeologi-professor med Gobi syd som spesialfelt. Bob, min turkompanjong fra USA, også han professor i geologi samt i paleontologi. Men nå, turist sammen med meg. Turen har ett hovedformål. Oppsøke Gobi’s verdenskjente dinosaurfunnsteder. Forsteinede dinosaurknokler fra oldtiden in situ. Saurier-fossils – here we come!

Kjøretøy to en ennå eldre kommunegrå russisk minivan med firehjulstrekk. Denne blir følgebilen vår. Sikkerhetshensyn og logistikkformål tilsier det. Plastdunker er fylt til randen med bensin. Hele bilen lukter bensin. Kvalmende stank i varmen. I tillegg usunt. Og ikke helt ufarlig, spør du meg. Men hvem bryr seg om lettskremte turister? Pytt pytt. Ikke våre innfødte sjåfører, iallfall. I tillegg fylles bilen med dunker med vann, til matlaging og vaskeformål. Videre er kjøpt inn drikkevann på flasker. Spesielt beregnet for oss turister, og våre sarte mager. Og ikke minst, proviant til hele turen. Tørket kjøtt, samt vanlig tørrmat. Seks personer i over en uke krever sitt. To sjåfører, en guide og en kokk, foruten oss to opphavsmenn til vår lille ekspedisjon. Bob, and me. Endelig klare for starten på vårt Gobi-tokt.

Vi forlater byen. Gir oss raskt villmarken i vold. Dvs. terrenget har i starten mer karakter av grisgrønn steppe enn av ørken. Ingen veier her. Bare en mengde med hjulspor. I alle retninger. På kryss og tvers, bokstavelig talt. Veipolitikken, om noen, synes enkel: ”Jeg har en bil og kjører hvor jeg vil”.

Firehjulstrekkerne forserer terrenget imponerende fort. Stepper viker for steinørken, ispedd sanddyner hist og her. Landskapet riktignok fortsatt flatere enn flatt. Men uttørrede elveleier kommer brått på. Her har store vannmengder strømmet. Midtsommer er regntid. Elveleiene gjennomskjærer ørkenlandskapet. For det meste flatbunnede. Befriende fri fra rullestein og denslags. Deler opp det ellers ubrutte landskap. Slynger seg umerkelig mot lavere terreng. Det nærmeste en kommer vei her ute. Utmerkede å følge i firehjulstrekkeren. Dvs., så lenge de går i vår retning. Og så lenge elvebredden ikke er for bratt. Sparer oss for timers kjøring i det ellers veiløse terreng. Når innimellom opp i hastigheter rundt 70 km/t her. Ikke verst det. Andre ganger, med sand eller grove steiner under hjulene, gjør vi gjerne ned i 20-30 km/t over lange strekninger. Og med nær 1000 veiløse km foran grillen betyr det ikke rent lite.

Om åtte dager er vi tilbake igjen. Forhåpenlig. (Ellers går flybilletter i vasken. Iallfall for to av seks personer.) To gamle firehjulstrekkere, om mulig da enda mer innkjørte enn før. Vi går med en uuttalt bønn om at kjøretøyene vil utholde den strabasiøse turen. F.eks. uten akselbrudd. Eller andre kalamiteter som ikke kan fikses på stedet. Riktignok har vi to kombinerte sjåfører/mekanikere. Men det er lett å se grenser for hva selv de kan klare å fikse. Selv med medbrakt pappeske med diverse brukte tannhjul og skruer. For ikke å snakke om mengder av ståltråd. Spesielt er den russiske minivan berømt for å kunne fikses for det meste nettopp med ståltråd.

Gobi – here we go!

III. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: BAYANZAG – H.O.H. 1248 M.

Kraftig vind sist natt. Masse støy i ger’en. Saker og ting som henger og slår på utsiden. Vanskelig å hanskes med i mørket for ukjente. Vondt med søvn. Vinden løyer ellers som regel mot kveld. Blåser ofte opp igjen for fullt neste morgen. Solgangsvind er det normale. I tillegg kommer brått lokale lavtrykk. Som nå. Det blåser hva vi hjemme kaller ’stikker og strå’. Nummeret før en veritabel sandstorm. Problematisk å stå oppreist ute. Iallfall uten å krøke seg sammen.

Men turen må gå sin gang. På programmet står ekskursjon. Til noen nærliggende klippeformasjoner. Rike funnsteder for dino-skjeletter og desslike. Klippene eroderer. Om ikke for det ville fossilene fortsatt vært fjellets egen hemmelighet. Forsiktige med å gå for nær klippekanten. Løs og farlig nok fra før. Vind med stormkraft i kastene gjør det ikke bedre.

Bayanzag. Klippene med sine avlurte hemmeligheter. Etterlatenskaper fra en fjern fortid. Her, bokstavelig talt, i fotsporene til Roy Chapman Andrews. Amerikaner. Egentlig ingen vitenskapsmann, mer en profesjonell eventyrer. Med erfaring fra strevsomme ekspedisjoner til øde og fjerntliggende steder. Angivelig opphavet til eventyrfiguren Indiana Jones. Dro inn hit via Kina i 1920-årene. Stor opprustning med hester og kameler. Var på jakt etter spor av ’Ancient Man’. Fant ikke det han lette etter.

I de røde klippene fant Andrews i stedet fossiler. Fossiler fra fortidens kjemper. Den gang dino’ene rulet jorden. Disse store skapninger som, hva ingen før dette visste, faktisk var eggleggere! Sammen med de forsteinede knokler, ja hele skjeletter, fant Andrews nemlig også forsteinede eggeskall. Rester ligger her fremdeles. Den dag i dag. Plukker selv her fragmenter av knuste dinosauregg. Fossilifiserte. Historiske naturdokumenter i stein. Fascinerende!

’Flaming Cliffs’ kalles stedet i dag. Lett å forstå opphavet til det navnet, der vi senere samme kveld står og betrakter landskapet i lav kveldssol. Et øyeblikk oppleves stunden meget spesiell. Følelsen av slektskap med fordums eventyrere. Krøket, med vinden i ryggen. Hetten på goretex-jakken snøres fastere rundt hodet. Alltid i sikkerhetsavstand til klippekanten. Snart ser vi bilen. Venter på oss på flatene under klippene. Finner en trygg vei ned en bratt men forsérbar slukt. Blomsterplanter, tilmed små busker vokser her i skyggesidene. I bilen befinner vi oss vel. Gir oss ikke bare skygge. Gir også kjærkommen ly for vinden.

Tilbake til leiren, til Erkaa’s ger-camp. Senere sjekkes opp diverse salgsboder satt opp langs den ordinære adkomst til klippene. Slipper ikke unna denslags her heller. De lokale skal leve de også. En liten biinntekt kommer ganske sikkert godt med. Men tilbudet er skuffende. Fossilene ok nok, men mer store enn fine. Og med tanke på hjemtur er plassen begrenset. For fossiler er det dessuten eksportforbud, som håndheves strengt. Ønske om å studere innsiden av en mongolsk kasjott? Nei takk! Så jeg lar være å kjøpe, og med lett hjerte. Videre tilbys for salg et utvalg av lokale mineraler. Men kvaliteten er under pari. Ser dem langt bedre hjemme. Selv ikke et innbarket samlerhjerte lar seg påvirke.

Egentlig like greitt slik.

IV. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: VESTOVER TIL KHONGORYN ELS

Kjøreturen fra Bayanzag går rett vestover. Første stopp er i landsbyen Bulgan. En ansamling hus spredt utover ørkensanden. Kokken vår provianterer i den lokale butikken. Bl.a. tørket kjøtt til resten av turen. Butikken er liten, men har det meste. Inkludert en vegg med øl og sprit. Og en annen med tilsynelatende håndknyttede tepper. Like i nærheten et uanselig lite hus. Skiltet forteller at her er det bankkontor. Khan Bank. Mongolias største. Med kontorer spredt over hele landet. I alle avkroker. Inkludert her. Som bankansatt kan jeg ikke dy meg. Må inn en tur og rekognosere. Tre smilende damer bak skranken i det trange lokalet. To herrer på et lite nabokontor ser noe mer skeptiske ut. Nok om det. Ut igjen. vårt andre ærend her er tankstasjonen. En enslig pumpe. Men vi får det vi skal ha, omgitt av masse tilskuere. Ellers er byen utstyrt med enkelte moderne vindmøller. Og med en samling nye lekeapparater, pluss en basketballbane. Et veritabelt vedlager ligger stablet opp langs en langvegg. Her finnes ingen lokal ved. Alt brenne er tilkjørt med lastebil. Fra UB. Ca. 600 km borte.

Turen går videre. Badam beordrer plutselig stopp. Vi går ut. Der et lite stykke til siden ligger de siste restene av et kamelkadaver. Badam ber oss ta bilder. Kadavret har ligget i 6 år. Hun har vært forbi hvert år, og fotografert. Hun har interesse av å studere utviklingen fra år til år, mht. effekten av åtseldyrenes virke og naturens gang ellers. Tilbake i år er bare deler av skjelettets hvite bein, inkludert bl.a. tenner. Noen har allerede gjort en grundig jobb.

På veien videre gjør vi i vår bil en avstikker fra dagens rute. Følgebilen stanser og vil vente på oss. Vi kjører dypere ned i terrenget mot en forsenkning langt framme. Tanken er å oppsøke et spesielt berømt dinosaurfunnsted. Men vi kommer ikke så langt. Et elveleiet må krysses. Men her er fortsatt for mye vann, dvs. breddene for sumpete. Vi snur bilen og går bare ut og kikker. Fotograferer. Erkaa kommer plutselig med en stein i hånda. En nydelig agat! Gjennomskinnelig i sollyset, med fine farger. Kjører tilbake og møter de andre. vår andre sjåfør har også funnet en interessant stein på bakken. En hvit alabaster. Formet nærmest som en babyelefant. Steinsamlingen vokser.

Stanser ved et lite kjent funnsted for dinosaurknokler. Russerne dro for noen år siden inn hit med tungt redskap. Benyttet gravemaskiner til å fjerne det øverste laget av jordsmonnet. Dro derfra med flere store skjeletter. Tilbake i dag ligger små hauger med løse knokler. For det meste skadde knokler. Det russerne ikke ødela, har ’poachers’ siden greid. Men likevel, for meg spennende å se. Og for første gang selv å finne dinosaurfossiler in natura. Helt ålreit.

På vei igjen. Stanser så ved en delvis inntørket innsjø. Parkerer bilen og tar en spasertur inn i terrenget. Annerledes landskap her. Vann og fuktig jordsmonn gir grunnlag for busker og lave trelignende vekster. Badam stanser og peker. Foran beina våre ligger en liten ansamling små stein. Men ikke hva stein som helst. Dette ligner absolutt en chalcedon. A la flint og jaspis. Faktisk er det jaspis. Ikke at dette er et sjeldent syn i Gobi. Har allerede observert jaspis flere ganger liggende på bakken hvor vi har stanset. Men her fanger i tillegg noe annet blikket. Bitene av stein har ingen naturlig fasong. Tvert imot, de er tydelig bearbeidet. Til pilspisser. Og til redskap for skraping av skinnhuder, m.m. ’Ancient Man’ was here, forklarer Badam.

Vi har lang vei foran oss. Fortsatt ca 100 km til dagens mål, Khongoyn Els. Med en fart varierende mellom 5 og 75 km/t tar det sin tid. Kl. 19:35 forsvinner sola under horisonten. Kl. 20:15 ankommer vi parkeringsplassen ved teltleiren. Bærer bagasjen inn i hver vår tildelte ger, og tar etter kveldsmåltidet en tidlig natt. Gobi Discovery Ger Camp II, here we are !

V. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: KHONGORYN ELS – H.O.H. 1424 M.

Neste morgen tar vi stedet nærmere i øyensyn. Og for et sted! Utsynet mot sanddynene sør for leiren er bare praktfullt. Det vekslende spillet av lys mot skygge med sanddynene som lerret likeså. Sanddyner i ulike skiftende positurer, utsmykket med naturens eget unike rillemønster.

I det ellers flate og vidåpne landskap, hvor alle våre tilvante referanser for avstands-bedømming viskes bort, er det lett å feilberegne avstander. Vi setter oss derfor i bilen og søker slik nærkontakt med sanden på enkleste måte. På veien dit passerer vi en ’ovoo’. Et slags sjaman-sted. I utseende bare en samling stein i en haug, med et blått bånd festet til en stang i midten. Passerer du her skal du legge en stein eller to på haugen og si noen bønner samtidig med at du går minst en runde rundt haugen. Slik sikrer du deg beskyttelse og velsignelse på din videre ferd i Gobi. Praktisk, og en rimelig løsning, spør du meg.

Khongoyn Els har også et tilnavn, ’Singing Sands’. Navnet henspiller på lyden som under helt bestemte forhold oppstår knyttet til ørkenvinden der denne slår inn over sanddynene. Vindens hastighet og retning, størrelsen på sandkornene, luftens fuktighet, m.m. spiller her inn. Vitenskapen er likevel fortsatt ikke samstemt i sine forklaringer. Fenomenet er heller ikke spesifikt for Gobi. Det er også kjent fra flere andre av jordas store ørkener.

Bilen stanser ved siden av en høy sanddyne. Dyner som kan nå en høyde av opp til 200 m. Jeg forlater bilen og begir meg oppover. De andre ønsker seg ikke inn og opp i sanden. Det gjør jeg. Vel oppe er toppen nærmest flat. Og hvilken utsikt! Og for en blendende sol! Kniper jeg øynene litt igjen ligner terrenget i min erfaringsbakgrunn allermest et norsk snølandskap rundt påsketider. Bare noe mer brungult i fargen. Og en god del varmere. Kniper jeg ennå mere igjen, kan det evt. ligne på en kald vårdag blant klittene et sted på på Jær-strendene.

Jeg rusler rundt på det som framstår som den lokale varianten av ’top of the world’. Fotograferer masse. Assortert utvalg her av ørkenplanter, dyrespor, skjelettrester. Med ett en bevegelse i synsranden til venstre. Snur meg, ser ned i en dyp forsenkning i sandhavet, bevokst med tornebusker. Der, en ørkenrev i raskt trav bort fra meg. Rekker et par bilder før den forsvinner over nærmeste haug. Trass i ørken, sand og mere sand: Liv finnes også her.

På vei tilbake mot bilen møter jeg Badam i skråningen. Hun peker, og spør om jeg vil fotografere henne, med en spesiell del av sandryggen som bakgrunn. Denne spesielle formasjonen har en alder av 10.000 år, ifølge henne. Og hun bør vite det, med professorat på bakgrunn av studier i sedimentærgeologi nettopp her i denne delen av Gobi.

Utenfor leiren står den plassert, leirens maskot. En skulptur nærmest i helstørrelse av en kamel, men med reinsdyrhorn! Jeg fikk aldri spørre hvorfor. Fikk heller ikke prøvet meg på kamelridning. Det var da heller ikke noe mål. Men et typisk turistifisert tilbud her ute i Gobi. De senere årene har stadig flere turister funnet veien til Mongolia. Så også til Gobi. Det snakkes om et besøkstall på nærmere 10.000 i året. Mange av dem ønsker å se ørkenen. På det lengste drar de inn hit til Khongoryn Els. I området er det i dag ca. 20 ger-camps. Hver av disse består i typisk av ca 30 gers, hver med 2 eller 3 senger.

Ikke mange turister her nå. Sesongen er forlengst på hell. Vi slår av en prat med noen amerikanske ’birdwatchers’. Ellers tilhører de fleste her et fransk filmteam. Rundt 40 personer på dokumentarfilmoppdrag i 10 dager. Ser dem filme i sanddynene neste morgen, idet vi drar.

VI. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: VIDERE VESTOVER TIL HERMEN TSAV

Vi starter tidlig. Lang dags ferd ligger foran. Vi satser på å klare 200 km i dag i det uvei-somme terreng. Bilene dels suser dels humper avgårde over uendelige sletter. Steppe avløses av ørken.

Lite liv å se her. Riktignok noen ørkenrotter av og til, på farten til og fra jordhulene sine. Sjeldnere en ørkenrev ute på jakt. Med ett brytes monotonien av en liten flokk gaseller på flukt fra bilen. Men av en eller annen grunn springer de ikke bort fra oss, men parallelt med oss. Og sannelig drar de ikke forbi oss i samme retning. Ikke lenge etter krysser de foran bilene i elegant flukt med sine hvite bakspeil dansende. Flott syn.

Men ellers lite tegn til liv. Sett bort fra litt stivt gress, som faktisk er med å holde liv i små flokker av kameler, sauer og geiter. Ikke lett å forstå for oss som kommer utenfra. Med mils avstand imellom bor faktisk nomader her i sine ger’s. En storfamilie, sammen med en hund, og ikke minst en hest. Er du mongoler, er du også rytter. I dag står riktignok i tillegg ofte en moped utenfor ger’en. Gjerne parkert ved siden av solcellepanelet og parabolen. Slik innhenter den nye tid også nomadefolket.

10 timer etter start er vi omtrent ved målet. Riktignok etter flere avstikkere, inkludert stans ved diverse funnsteder av fossiler. Sola farger landskapet gyllent allerede. Innen en halvtime er det stupmørkt. Da er det enklest om vi har fått teltene opp. Bilene runder vestenden av fjellkjeden vi har hatt i sør for oss hele dagen. Dypt inne i goldeste Gobi. Elveleiet følges gjennom en stor sving på let etter en passende leirplass. – Det er da vi ser det. Bare det synet.

Foran oss dukker de opp, i kraftige farger. Ikke akkurat hva vi forventer her inne, 500 km fra nærmeste by. De blå og gule teltene er det første vi ser. Så bilene, de mange ekspedisjons-kjøretøyene. Så menneskene. Vi dumper bokstavelig talt midt inn i leiren. Akkurat i det mørket overtar for dagslyset. De får seg sannelig litt av en overraskelse. For ikke å si et middels sjokk. Der stillheten plutselig bare brytes av motorbrøl. To ørkenkjøretøy spinner seg vei ut av elveleiet og opp på bredden. Fire frontlysøyne penetrerer skumringen og gjenopplyser leiren. Vi har faktisk funnet leiren til et kanadisk-mongolsk dinosaur-team !

Nærmere tretti personer telter på fjerde uken her. Teamet ledes av en kanadisk forsker og professor, Phil Currie. Han er en verdenskjent paleontolog, med dinosaurutgravninger bak seg i alle verdensdeler, Arktis inkludert. Aller mest kjent er han kanskje for funn av fjærkledte fossile dinosaurlevninger i Kina, funn som medførte omskrivning av historien om dinosaurenes sannsynlige tilkomst. Forøvrig også kjent for å være hovedmodellen for paleontologen Alan Grant i filmen Jurassic Park. Currie’s kone Eva Bundgaard Koppelhus er også med, hun professor i palaeobotanikk og palynologi, og fra et sted nær Møn i Danmark.

Snart avløses sjokk av gjensynsglede. Bob og Badam, mine to professor-følgesvenner på turen, er begge kjente av Phil og Eva. Snakk om oppstandelse. Bob og Badam var riktignok også kjent med at teamet var i området i fjor. To tidligere oppdagede dinosaurskjeletter skulle graves ut. Begge etter ankylosaurer, en relativt stor representant for arten. Så viser det seg altså nå at skjelettene ikke ble ferdig utgravd da innen sesongen tok slutt. De er derfor tilbake her i år, for å sluttføre jobben, og bringe skjelettene trygt til forsker-lab’en.

Det blir sent innen teltene reises, og før vi tørner inn etter lang dags ferd.

VII. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYDVEST: HERMEN TSAV – H.O.H. 1001 M.

Bolk I: Morgenstemning i leiren. Livet i oasen.

En heller dårlig natt. Hodet og resten av kroppen kjennes deretter. Første natt av flere i medbrakte telt. Heldigvis morgen nå. Ennå grytidlig.

Det grå lyset før soloppgang trenger knapt igjennom. Selv om teltduken er av tynneste slaget. Hele teltet nærmest for leketelt å regne. Egentlig totalt uegnet for bruk her. Nok en høne å plukke med sjefen for innkjøpet. Full åpning hele veien rundt mellom teltduk og bunn. Heldigvis vindstille i natt. Kuling eller mer kunne lett ha gitt følelsen av vindtunnel. Men enda verre; fri aksess for små og store kryp. I beste fall blåses de ut igjen, alle småkryp. Men neppe ørkenrottene. For ikke å snakke om slangene. Derfor, ut med alt av mat pluss andre duftbærere. Heldigvis har vi bilene, nå også som forvaringssted.

Kjølig morgen. Ute av soveposen kjennes lufta kald. Sola har ennå ikke nådd leirplassen. Fryser. Ti-femten fluer surrer allerede rundt i toppen av teltet. Forsøker forgjeves å kverke dem. Aktiviteten gir bare lite varme i kroppen. Fryser fortsatt. På med klærne fra i går kveld. Langbukse og fleecejakke i tillegg. Så ut av teltåpningen. En liten men rask morgentur gjør godt. Rakt opp nærmeste bratte bakke. Til toppen av høyden bak leiren. Ikke bare ser, men kjenner sola komme. Livgivende varme. Om ikke lenge blir det hett.

Ikke noe fast morgenrituale. Neste aktivitet likevel å slå lens. Benytter ikke toalett-gropen i sanden. Den er gravd ut i beste mening av våre innfødte medreisende. Ved siden av er reist en stang med en ringformet holder. En hjemmelaget praktisk innretning. Passer perfekt for en brusflaske med avskåren bunn. Flasken snus oppned og fylles med vann. Det nærmeste vi her kommer baderomsfaciliteter. Ære være dem for det.

Renslighet er prioritert. Foretrekker selv medbrakt ’Antibac’. Flytende, eller som våtserviett, fra apoteket hjemme. Hurtig og greitt, etter nødvendig ærend blant lave krattvekster ’borti hogget’. Slipper forresten grave hull i bakken. Jordrottene har gjort den jobben. Enkelt og praktisk. De graver nok raskt en ny inngang. Om de vil.

Leiren ligger ved et uttørret elveleie. I enden av en ravine. Ingen dyp canyon, men lang og smalnende. Elvebredden noe høy og bratt. Tydelig strømmer her rikelig med vann innimellom. Sannsynligvis bare noen uker hver vinter. Dypt i bakken finnes fortsatt fuktighet. Vannet når likevel ikke overflaten som en kilde. Men enden på ravinen minner om en oase.

Hermen Tsav. Velkommen avveksling fra landskapet rundt. Ikke veldig grønn. Men halvhøye busker vokser her. Tamarisk bl.a., med lillarosa klaser av små blomster. I tillegg faktisk noen høye trær. I slekten poppel, iht. boka. Bladene små og flikete, i utseende nesten som bjørk, men tykke som lær. Grønnfargen holder fortsatt stand. I det minste hos vekstene med dypest røtter. Andre har tatt tidlig høst. Gulnet allerede.

Utrolig forresten at noe overlever her i det hele tatt. Brennende sol. Nådeløs vind. Temperatur som veksler over året mellom pluss 50 og minus 50 grader Celsius. Livet er tøft i Gobi.

VIII. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYDVEST: HERMEN TSAV – H.O.H. 1001 M.

Bolk II: Besøk ved to utgravingssteder for ankylosaurus.

Trass i dårlig natt og søvn. Dagen i dag er den eneste vi har i Hermen Tsav. Og det ligger an til en spennende dag.

Vi avtaler å følge etter et par av ekspedisjonskjøretøyene østover på vei ut til det ene utgravingsstedet. Et eget filmteam er med, for å dokumentere arbeidet. Vi følger til fots videre med ned til selve utgravingsstedet, som ligger blottlagt i skråningen hvor det høye platået gjennomskjæres av tidligere nevnte ravine.

En ryggrad med ribbein synes tydelig inne i den store steinkolossen frigjort fra klippen rundt. Skjelettet er snart helt frigjort, står kun på en sokkel nå. Siste del av jobben består i å plastre funnet, for at det best mulig skal tåle transporten. Gipspulver røres ut i vann fra medbrakte dunker, begge deler båret fra bilene på rygg. Hardt arbeid i den stekende solen.

Vi fotograferer og trekker oss tilbake. Arbeidsteamet har ennå timers hardt arbeid igjen, før funnet til slutt forhåpentlig kan vinsjes opp den lange skråningen til lastebilen som venter. Første etappe på en lang lang tur for de ca 70 millioner år gamle bein (godt de ikke skal gå selv).

Etter lunsj venter oss en ny liten ekspedisjon. Dvs. for vårt lille team bestående av Badam, Bob og meg. Phil og Eva sammen med andre medlemmer av ekspedisjonen er i ferd med å avslutte utgravingen av nok et Akylosaurus-skjelett et annet sted i nærheten. Vi fyller opp vannflaskene og begir oss avgårde.

Denne gang til fots innover ørkenen i retning nord. Badam er som alltid, pr. bil eller ben, alltid guiden vår. To kilometer ca. i varmen. Litt opp og litt ned. Endelig ser vi en klippesøyle i landskapet langt borte. Kommet nærmere ser vi små skikkelser ved foten av klippen. Helt framme treffer vi Phil, Eva og tre medhjelpere.

Arbeidslaget unner seg en kort pause i det harde arbeidet med frigraving av skjelettet. Steinen er hard. Det meste av arbeidet foregår med handemakt. I tillegg har de et pressluftbor med aggregat å hjelpe seg med. Brakt inn hit av samme bilen som senere i dag kommer for å hente det ferdig utpreparerte skjelett. Tiden er derfor blitt knapp. Mer stein skal hogges. Gips skal blandes. Skjelettet er stort og skal deles i tre biter. Dette for i det hele tatt å kunne hanskes med det rent transportmessig.

Vi deler pausen med dem under den brennhete klippen. Søker tett inn i de raskt svinnende restene av skyggen langsmed klippeveggen. Ettermiddagssola sparer oss ikke. Så , trass i varmen, på med solhatten igjen. Pluss ny omgang solkrem, for min del. Fungerer bra slik.

Begir vi oss deretter ut på egenhånd i det fossilrike terrenget.

IX. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYDVEST: HERMEN TSAV – H.O.H. 1001 M.

Bolk III: På egenhånd i ’fossilkirkegården’. Dinosaurfunn.

Deilig følelse dette! Endelig på egen hånd! Dypt inne i indre Gobi. Friskt i mote legger vi i vei. Innover i terrenget, mot noen spennende utseende klippeformasjoner. Tydelige sedimentære lag, svakt skrånende i klippeveggene. Vekslende farger i gult, brunt og rødlig.

Varmt er det, men ikke sjenerende. Vi minner hverandre om nødvendigheten av jevnt væskeinntak. Lett å glemme å glemme å drikke i all vår iver. Badam fortsatt like entusiastisk som guide. Her i det labyrintaktige ravinelandskapet nå også understøttet av min alltid tilstedeværende Garmin C Legend. Med plenty reservebatterier i sekken.

Gammel sjøbunn dette, fra en stor innsjø med rikt dyreliv, både i vannet og langs breddene.

Noen steder bokstavelig talt vasser vi i knokler og andre fossilrester. Noe temmelig ødelagt, annet lettere gjenkjennelig. Riktignok da helst for professor-trenede øyne. Vi finner beinrester av fisk (ryggraden), skilpadder (skallet med sitt karakteristiske mønster) – og av krokodiller (spør meg ikke om hva) !

Stemningen er til tider høy. Dette er hva vi er kommet for ! Dette overgår Discovery og National Geographic Channel på én gang. Rått! Rett og slett ‘the real thing’! Jeg gjør små oppdagelser selv, her i dette eldoradoet. Et lite dinosaurhalebein her, og et stort fossilt skjell der. Badam assisterer, forklarer og forteller.

Det er like før vi må avrunde og begi oss tilbake til leiren. Jeg går bakerst av oss tre. Tar en ekstra sløyfe i det labyrintaktige terrenget. Plutselig ser jeg det jeg ikke trodde jeg skulle få se. Ikke på denne måten iallfall. Et halvmeterlangt bein stikker ut av berget, pekende mot meg! Kan det være en dinosaurknokkel? Et utrop fra meg tilkaller ekspertisen. Bob dukker opp. Slår med en gang fast, yes, dette er dinosaurbein. Ingen tvil! Så er det hans tur til å lomme med et utbrudd. For der til venstre bare en halvmeter i fra, nok en knokkelrest! Knapt gjenkjennbar for mine øyne. Men under hans skarpe blikk, opplagt (det trekantede) haleskjoldet til samme dyret. Og igjen! Der, en videre snau halvmeter til venstre stikker nok et bein ut av fjellet, dette større enn de andre. Alle tre ligger i samme laget, svakt hellende nedover mot høyre for oss. Også Badam gripes av iveren. Hva har jeg funnet, mon tro? Fossilene fotograferes. Posisjonen lagres i gps’en. Klokka er mye. Vi må snarest begi oss videre på vår lange ørkenvandring mot teltplassen. Hodelyktene våre ligger dessverre ikke i sekken på ryggen, men i teltet. Og her ute er ikke noe sted for oss i mørket. Og i kulden som følger med.

I leiren om kvelden, i det vi tar farvel med Phil og Eva, forteller vi ham om oppdagelsen. Han blir interessert etter også å ha sett bildene på min lille digitale Ixus. Han noterer mine gps-koordinater. Om tiden tillater vil han sjekke opp funnet ved selvsyn innen de reiser fra leiren om et par dager. Spennende! – Og resten av denne lille historien kommer her: I mail fra Phil Currie i vinter forteller han hvordan han oppsøker, og ved hjelp av gps’en gjenfinner funnstedet. Han stadfester videre at det virkelig er deler av et dinosaurskjelett jeg har funnet. Og ikke nok med det, han kan tilmed på bakgrunn av det han ser artsbestemme funnet til skjelett-deler av en Saurolophus. Han avslutter med å si, så mye mer som skjelettet synes være dekket av en begrenset og overkommelig mengde fjell, at det ikke er utenkelig at han ved en senere anledning vil gjennomføre en utgravning! Spennende !

X. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: ØSTOVER TIL KHULSAN, NEEMEGT

Vi bryter tidlig leir. Frokosten spises rutinemessig, like i det sola stiger over fjellkammen. Kanskje en unødvendig kommentar, men alt tegner til en ny flott dag. En dag vi riktignok skal tilbringe mesteparten av i bil. Reiseruta vår snur nå østover. Dvs., vi begir oss på en måte på hjemvei. Ikke særlig vemodig, likevel. Fortsatt ligger 500 km Gobi-ørken foran oss i bil. Fremdeles har vi halve eventyret til gode ! Et lite hav av opplevelser venter på oss.

Etter avskjed med Phil & Eva settes kursen mot dagens mål, Khulsan sør av Neemegt-fjellene. En dagsetappe på rundt 20 mil. Legger opp en annen rute denne gang, en sørligere trasé gjennom Gobi enn da vi kom. En rute som delvis tar oss utenom nasjonalparken. En rute som bringer oss nærmere grensen mot Kina.

Stopper underveis ved Tsagaankhu. Nok et spennende funnsted for dinosaurfossiler. De ligger her på bakken, i spredte forekomster. Til dels sammen med biter av forsteinet tre. Noen har vært her før oss, naturlig nok. Ikke bare noen, forresten. Mange – ja altfor mange. Vi befinner oss nå ca 10 mil fra grensen til Kina. En grense som lett krysses av de lokale eller andre. Inkludert av såkalte ’poachers’ på dinofossil-jakt. Raskt inn, og like raskt ut igjen på sine lette motorsykler. Sporene foran oss i sanden taler sitt språk. Dinosaurknokler og -tenner, eller langt bedre hele skaller, gir god pris. På nettet står kjøperne i kø. Trist historie. Naturhistoriske ’dokumenter’ frarøvet muligheten for enhver vitenskapelig undersøkelse. Profittbegjæret setter sine spor. Bokstavelig talt. Også her i Gobi.

Gjør også en stopp i det vi krysser gjennom ’oasen’ ved Naran Daats. Ingen virkelig oase dette. Egentlig bare et oppkomme med rennende vann. Selve kilden befinner seg på toppen av en stor høyde, ruvende som en grønn øy midt i et flatt brunt ørkenhav. Ingen trær her. Bare lave busker. Og grønt gress ! Alt vannet av en sparsomt sildrende liten bekk av vann. En av sjåførene våre vil teste kvaliteten på vannet. Fyller kaffekruset og skyller ned. Sikkert helt ok. Men jeg velger stå over. Ønsker ingen forstyrrelse av tarmbakteriefloraen her ute.

Nye mil gjennom ørkenlandskapet. Flatt nesten så langt øyet kan se. Men nord for oss tegner gradvis en fjellkjede sitt taggete riss mot blå himmel. Sogar skimtes i det fjerne en topp med hvit kappe – snø ! Like før jeg får hjemlige assosiasjoner ! Etter som vi stadig mer nærmer oss Neemegt-fjellene, fremstår også detaljene i lagdelingen av bergartene. Med sine kraftig rødlige farger innimellom, der hvor erosjonen grundigst har gjort sin jobb. Og hvor landskapet ligger tilsynelatende gjennomskåret av mektige verktøy uten jordisk eier. Snart kjører vi inn i vide, men gradvis smalnende kløfter. Fjellformasjonene rundt oss antar karakteren av rene filmkulisser. Her er gratis landskapskulisser for en hvilken som helst westernfilm. Ingen av oss hadde blitt forundret her om John Wayne hadde kommet ridende i full galopp rundt nærmeste klippeformasjon med en flokk forfølgere i hælene. Kanskje bortsett fra mongolerne selv da. De hadde nok heller ventet seg Chingiis Khaan … .

Terrengbilene tar oss stadig dypere inn i kløftsystemet. Det går langsommere nå. Mye stein på flatene. Landskapet er bare imponerende. Fjellformasjonene rundt oss kryper stadig nærmere innpå. Endelig stopper vi bilene. Leiren settes opp. De neste to dagene skal tilbringes her i det ene av tre mer eller mindre parallelle kløftsystemer, i såkalte Central Shiree. Også kalt Khulsan.

XI. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: KHULSAN, NEEMEGT – H.O.H. 1481

Bolk I: Første ettermiddagen. Sondering av terrenget.

En passe stor flate ryddes for stein, og teltslagingen går raskt unna. Rundt om på flaten vokser flere av ørkenens ulike sukkulenter. Like utenfor teltåpningen blomstrer tilmed noen. Faktisk står her også vill-løk i full blomst, rosa og til forveksling lik vår egen gressløk hjemme.

Tid til en kort ettermiddagstur før mørket faller på. Badam er kjent også her, og fører an opp klippeskråningen bak leiren. Fossil-fragmenter dukker raskt opp. Like ved siden stikker også en bit av forsteinet tre på skrå ut av berget. -Kom her, roper Badam mens hun peker ivrig mot klippeveggen ved siden av oss. Klippen har et lavt overheng nesten helt nede mot bakken. -Legg dere ned på rygg, inn under overhenget, og se, kommanderer hun. Og vi ser. Og like fullt må hun forklare nøyaktig hva vi ser… Over oss, i kort avstand fra nesetippen, sitter i hengen et stor, rundaktig ’klump’. Ikke helt rund forresten. På ene siden peker tre mindre spisser liksom framover. -Det er de tre tærne, forkynner Badam. Det vi vitterlig her har hengende over oss, 10 cm fra nesen, er fotavtrykket fra en virkelig stor dinosaur.

En dinosaur luntet en gang langt tilbake avgårde gjennom et gjørmefelt, kanskje langs bredden av en innsjø, her i det som i dag er Gobi-ørkenen. Egentlig er det slett ikke et fot-spor som vises, men selve fotavtrykket i mudderet den gang som siden er fylt med annet stein-materiale og herdnet, blitt til stein. Når så steinen (med lavere hardhet) i resten av klippen rundt etter hvert eroderer, sitter igjen bare avtrykket, som en ekte avstøpning av selve dinosaurens fot.

Rusler lenger innover i terrenget. Følger løpet til en av de mange småkløfter som gjennomskjærer landskapet. -Look! Der er Badam igjen, ivrig pekende. Foran foten min ligger en koloss av nok en avstøpning av en dinosaurfot. Tre tær peker tydelig framover. Ikke ulikt en tenkt stor og klumpete fuglefot. -Like chicken, forklarer Badam. Skostørrelse skal være usagt, men lengden av foten fra hæl til tåspiss er nok minst 60 cm. -And there! Badam fremdeles like ivrig pekende, opp over oss i et nytt overheng noe høyere over bunnen av kløften. 4 – 5 nye avtrykk. Pent etter hverandre, som perler på en snor.

På tide å snu. Magen varsler om lenge siden forrige måltid. Sola varsler om at nattemørket snart er like om hjørnet. På vei tilbake får Bob en liten støkk i livet. I siste skråningen ned mot teltene støtter Bob seg med hånda på en stein. På den samme og fortsatt solvarme hella ligger en slange og kveiler seg ! Bob reagerer raskt. Og kanskje er slangen noe dorsk. Det går heldigvis bra denne gang. Så er vi da likevel ikke så alene her, slik som vi hittil har trodd.

Vel nede i leiren igjen, etter en nedstigning nesten i mørke, blir vi sittende ute. Vinden er i ferd med å løye. Kvelden er bare god og sval. Månen er nærmest full og gir det lille vi har behov for av lys. Leirbål har vi ikke. Så godt som null tilgang på trevirke her. Dagens opplevelser resymeres. Morgendagens planer gjennomgås. Nye eventyr venter !

XII. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: KHULSAN, NEEMEGT – H.O.H. 1481

Bolk II: Gjenoppdaget typelokalitet. Diverse funnsteder.

Det er fortsatt tidlig morgen. Vi sitter allerede i bilen med Erkaa ved rattet. Badam, Bob og jeg. Følgebilen blir tilbake i leiren, neppe behov for den i dag. Planen er å forsøke å finne et berømt dinosaurfunnsted. Funnet ble gjort mange år tilbake. Så ble funnstedet glemt. Bokstavelig talt glemt, dvs. ikke funnet igjen. Før Phil Currie, den berømte dinosaurforskeren vi nettopp hadde truffet vest i Khermen Tsav, gjenoppdaget stedet for to år siden.

Bob er svært interessert i å se stedet egenhendig, som han hittil bare kjente fra bilder. Phil har derfor elskverdigst utstyrt oss med gps-koordinatene. Kvelden før matet jeg disse inn i min lille håndholdte Garmin C Legend. Apparatet mitt har jeg konfigurert med grader, minutter og sekstidels sekunder. Mens Phil opererer med formatet grader, minutter og hundredels sekunder. Det ville være galt å si at Bob’s skepsis er stor, den heller snarere mot enorm, der jeg sitter og legger inn morgendagens mål med omregning i hodet av sekunder fra hundredels til sekstidels. Og i bilen denne morgenen, på vei mot målet, har skepsisen ikke fortatt seg noe særlig.

Erkaa kjører ufortrødent videre. Ut av Central Shiree. Og inn i Northern Shiree. Ingen høy hastighet på oss i dag. Nissan’en formelig småkravler bortover i terrenget. Over steiner her, over et uttørret bekkefar der. De bratte klippeveggene er stedvis som bilder tatt ut av en lærebok i sedimentærgeologi. Badam gestikulerer og forklarer, dette er hennes spesialfelt. Lite liv å se, utenom en flokk med domestiserte kameler. Men plutselig ser vi bevegelse på himmelen over oss. Tre ørner har plutselig fattet interesse for oss, og seiler i store sirkler over hodene våre. Men snart taper de interessen, stiger til nye høyder igjen, og forsvinner av syne. Av levende vesener er vi igjen tilsynelatende alene tilbake. Overlatt til forsteinede spor av oldtidens liv.

-Look, footprints! Badam peker igjen. I hengen i klippeveggen vi nå kjører langs sitter fossile kjempeavtrykk på rekke og rad. Phil Currie gjorde oppdagelsen ikke altfor mange år tilbake, rundt 1996. Funnet var dengang en liten sensasjon. Det var nemlig førstefunn av dinosaur-fotspor i Mongolia. Siden er det funnet en masse, også langt øst i Gobi. – Vi stanser på et annet funnsted. Badam viser oss her hvor hun bare ett år før fant, og gravde ut, det fossile skjelettet av en mindre dinosaurtype, sittende på sitt rede med egg i ! Et sensasjonelt godt bevart funn. I dag forteller bare restene av hvit gips, som skjelettet ble plastret i før transport til universitetet i UB, om hvor funnet nøyaktig ble gjort. -Stop the car, roper Bob med ett. Gjennom vinduet har han sett dinosaurbein. Forsteinede kjempeknokler, viser det seg. Men tydelig har her ’poachers’ vært på ferde. Noe er fjernet. Kraniet mangler. Ryggraden skinner hvitt mot oss i et par steiner like ved. Mye er ødelagt. Bob gremmes. Vandalene forbannes.

Gps’en avleses kontinuerlig. Til slutt ser jeg bilen ikke lenger fører oss i riktig retning. Vi må ut og ta beina fatt. Sekker slenges på ryggen, og vi begir oss ut i terrenget. Jeg foran, Bob ivrig etter. Oppover og nedover, rundt en kolle der og gjennom en kløft her. Skjermen på gps’en flasher med ett ’ankommer målet’. Og der ligger nettopp klippen skjelettet ble hogget ut av. Hvordan sikre ? Jo, foran oss på klippeveggen står sifrene 06. Risset inn av Phil Currie året han gjenfant stedet. Endelig får Bob syn for sagn, pluss egne fotos. Og skepsisen til gps’ens, eller var det kanskje til mine, navigeringsferdigheter blir aldri mer nevnt igjen.

XIII. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: KHULSAN, NEEMEGT – H.O.H. 1481

Bolk III: Punktering i ørkenen. Tur i terrenget på egenhånd.

Vi er i bilen på vei tilbake til leiren. Formiddagsturen har vært særdeles vellykket. Bob er strålende fornøyd med sin nærkontakt med en berømt typelokalitet. Dagen er bare flott. Og landskapet i kraft av sin majestetiske storhet fortsatt i stand til nesten å ta pusten fra oss. Erkaa jobber hardt med rattet. Han formelig sliter bilen over hindringer av stein.. Stopper med ett og går ut. Det var ingen spesielt stor stein. Bare en av mange. Bare en for mye. Det var som han ante, eller fryktet. Ett av hjulene er flatt ! Men pytt. Ikke noe problem, ifølge ham. Reservehjul ligger på taket. Dette fikser han. Og vi har ingen grunn til å mistro ham i det. Vår bekymring går mer på etterpå å kjøre videre uten reservehjul. Med mer enn 300 kilometer til nærmeste by. Men, den tid, den sorg. Erkaa fikser strabasene han. Og bare litt sene til lunsj ankommer vi igjen leiren.

Etter lunsjen har Bob og Badam nye planer klare. Ytterligere funnsteder skal oppsøkes. Plaget av en begynnende tretthet av konstant å måtte kommunisere på amerikansk, og av min iboende og tiltagende verkende selvstendighetsfølelse, gir jeg dem beskjed om at jeg står over. Litt trøtt. Vil stanse litt i leiren. Kanskje en liten tur på egenhånd. Som sagt så gjort. Pausen i leiren blir kort. Med de andre to avgårde legger jeg kjapt kursen mot fjellsiden i vest, bestiger denne og ankommer et stort platå.

Utsikten er formidabel, dvs. kjempevid. Noen ville riktignok sagt kjedelig. La gå med det. Likefullt er den storslått. Følger en liten slukt nedover. Lave busker vokser spredt. Med ett springer en ørkenrev opp foran meg, og forsvinner raskt rundt neste sving. Ellers er her mengder av firfisler. Pluss noen store biller kravlende rundt på bakken. Og et og annet kamelspor. Blant all stein på bakken er ikke rent lite av jaspis, mest rød men også noe grønn. Jeg legger opp en rute i terrenget, i en stor bue. Fra vest, rundt leiren i nord, og tilbake fra østsiden. Godt å være på egenhånd igjen. Godt å kunne snakke bare til seg selv, på norsk ! Turen går fint. Tar meg etterhvert ned fra platået i en bratt hellende skråning. Havner til slutt dypt nede i en av de utallige små kløfter som gjennomskjærer landskapet. Vurderer denne til å gå i riktig retning i forhold til leiren. Lett å gå egentlig. Eneste problem er de tallrike hullene etter ørkenrotter, og hulene deres under sanden. Trør igjennom inni mellom. Gjelder om ikke å ha for stor fart da. Lite skal til før en ankel kan ryke. Og her virker ingen mobil. Heller ingen annen hjelp å forvente. Ikke lett for mine medreisende å finne en evt. skadet meg igjen inne i denne labyrinten av kløfter og slukter. Men jeg er forsiktig. Har mangeårig trening i det. Fra turer på egenhånd i utmark og villmark. Rundturen går som planlagt. Kløften vider seg til slutt ut. Rundt neste klippe til høyre skal leiren ligge. Og det gjør den. I det jeg siger nærmere ser jeg to andre personer nærme seg leiren fra en annen kant. Bob og Badam. Kort etter er vi igjen samlet i leiren og erfaringer utveksles. Og under over alle under. Mens vi er borte har våre to sjåfører maktet å lappe det punkterte hjulet, ved hjelp av spett, slegge og håndmakt. Skuldrene kan igjen senkes.

Rundt mørkets frembrudd nevner tilfeldigvis Erkaa, sjåføren vår, at han en gang tidligere her fant mobildekning på toppen av fjellet bakenfor oss. Etter en uke allerede uten dekning er fristelsen stor nok. Stigningen opp mot toppen er bratt, men gjøres raskt. Vel oppe slår jeg inn mobilens adgangskode. Stor er overraskelsen, og gleden ikke mindre, over 4 meldinger som med ett tikker inn i løpet av mindre enn et halvminutt. Hilsener fra familien hjemme. Jeg konfererer med Erkaa, som har slått følge med meg opp, og slår raskt et 12-sifret nummer. Og underet skjer. Sekunder etter er mobilen i kontakt med hjemmebasen !

XIV. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: VIA UKHAA TOLGOD TIL YOLYN AM

Ny morgen, og oppbrudd fra Khulsan. Bob har hatt problemer med å sove i natt, da teltet hans begynte å revne i vinden. Vinden er fortsatt svært sterk. Ikke mulig å sitte ute. For første gang er vi henvist til å innta frokosten i bilen.

Etter et par timers kjøring gjør vi stopp. Siste dinosaurfunnsted-målet på turen. Ukhaa Tolgod. En håndfull klipper ragende opp over det forøvrig flate ørkenlandskapet. Synlig på lang avstand, ikke minst på grunn av kraftige rødfarger i eroderte partier. Rødfargen er et resultat av oksydasjon av mineralene i bergarten fjellet består av. Forekomsten er ikke minst berømt for sin enorme rikdom i antall skjeletter. Det sies at her avdekket mongolske og amerikanske forskere i en tidlig fase en gang mer enn 40 skjeletter i løpet av 3 timer. Det berømte funnstedet ’Camel Humps’ ligger her, rundt to frittstående bergkammer av utseende nettopp som kamelpukler. I dag er imidlertid lite å se på overflaten. Badam tar oss med videre rundt til et sted hvor det så sent som i fjor lå godt bevarte fossile levninger av et stort dinosaurskjelett. Igjen har ’poachere’ satt sine spor. Eller, kanskje retter sagt, fjernet så godt som alle spor. Tilbake på bakken ligger nå bare ’bits&pieces’ lysende hvitt i mot oss. Forskerhjertene gremmes. Resten av områdes avsøkes overflatisk. Fotos blir tatt. Så tilbake til bilen.

Etter lunsj bærer det straks videre. Vi har fortsatt en lang tur foran oss. Like til Khongoryn Els. Og ved Khongoryn Els krysser vi for første gang vår egen rute fra turen vestover. – Etter en god natt i gercamp’en bærer det videre. Igjen i ny retning. Mot mere ukjent land. Med ventede og uventede opplevelser. Der, og først da, blir det klart for oss at vår ekstra følgebil, vår hardt tilkjempede backupløsning, ikke lenger har tenkt å ledsage oss på resten av hjemturen. Flasker med drikkevann lempes over i vår bil, og vi overlates til oss selv. Bare 200 km mer eller mindre veiløs ørken igjen. Tydeligvis ikke regnet som noe problem. Vi orker ikke argumentere. Selv om vi faktisk har betalt dem ekstra også for denne dagen. Og dette helt uvitende om at neste frivillige stopp straks viser seg samtidig å bli en ufrivillig stopp.

Vårt lille team, nå redusert til én bil og fire personer, humper videre. Badam beordrer oss med ett ut av bilen. Geleider oss opp en skråning, til noen klipperester stikkende ut av en stor ’dump’ som reiser seg over ørkenflatlandet. Rester av vulkanfjell. Kraterrand, forteller hun. Med litt velvilje kan også en antydning av krateret anes. Pekende viser hun oss klippen med spor av ’Ancient Man’ – i form av hans kunstneriske uttrykk. Tydelige ’Rock Carvings’ her av nyttedyr fra stedlig fauna. Kameler, gaseller, Ibex (villgeit), Argali (villsau), ja tilmed reinsdyr, alle er de her foreviget i stein.

Vi er snart vel tilbake i bilen. Nye mil ligger foran. Motoren brummer opp, og Erkaa setter i gir. Ingenting skjer. Nytt forsøk. Fortsatt ingen reaksjon. Det blir stille i bilen. Bare de stygge slurelyder fra clutchen høres. Hva gjør vi nå ? Badam vet råd. På andre siden av kraterranden ligger tilfeldigvis en gercamp ! En turist-gercamp. ’3 Camel Lodge’, Gobi’s beste og mest luksuriøse gercamp. Bare ca 300 m å gå. Det er dette som kalles hell i uhell. Vi tre begir oss avgårde. Sjåføren Erkaa etterlates med hodet dypt ned i motorrommet. Hva kan han fikse selv her ute? Trenges reservedeler? Vi overlater inntil videre problemet til ham. Oppsøker gercampen. Badam treffer kjente. Hjertelig velkomst. Serverer oss nydelig lunsj. Og ikke før er vi ferdige med maten så kommer Erkaa inn. Svart på nevene. Og med et sjenert smil om munnen. Clutchen fikset, no problem! Situasjonen under kontroll. Skuldre kan igjen senkes.

Bare litt forsinket legges turen videre. Denne gang med vår avstikker til Yolyn Am som mål.

XV. MONGOLIA: STREIFTOG I GOBI – SEPTEMBER 2008

GOBI SYD: YOLYN AM – H.O.H. CA. 2.500 M.

Terrenget stiger. Lenge bare svakt og nærmest umerkelig. Senere runder vi østenden av fjellkjeden vi lenge har nærmet oss, ’The Eastern Beauty’. Nærmere bestemt den østre av ’The Three Beauties’. Tre mer eller mindre parallelle og frittliggende fjellkjeder, som vi har hatt strålende utsikt til under hele vår ukelange og vel så det kjøretur i Gobi. Og jeg underskriver gjerne på navnet de har fått, det er slett ikke uten grunn. Kursen endres vestover. Innover en gradvis trangere dal. Bra stigning oppover i fjellandskapet. Endelig kjører vi på en virkelig vei. Riktignok både smal og svingete. Men ikke særlig verre enn vant til hjemmefra.

Vel oppe flater dalen ut. En liten bygning, et lokalt museum, ligger her. Hva dinosaurer angår huser det faktisk noen få godbiter, en spektakulær samling dinosauregg. Ellers en representativ utstilling av utstoppede dyr fra egnen, forøvrig lite av interesse for oss. Men de fossilifiserte eggene var verd inngangspengene alene. Utenfor museet ligger fire-fem ger’s. Det håndskrevne skiltet utenfor forteller at her er det ’ger-shop’. En rask tur innom avdekker et utvalg av for det meste uinteressante turist-souvenirer. Ender likevel opp med et kjøp. Et fint skjerf i kamelull skifter eier for en grei pris.

Yolyn Am. Direkte oversatt fra mongolsk: Lammergeier-dalen. Lammergeier er en ørne-lignende fugl. Lammegribb på norsk. Ansett å være en slags oldtidsfugl, som eneste gjenlevende representant for en ellers utdødd slekt. Sammen med en rekke andre store rovfugler patruljerer de luftrommet over kløften. Flere arter ørn, ulike gribber og falker sees med letthet her. Samtidig er dette også habitat for truede dyrearter som såvel Ibex (villgeit) og Argali (villsau). Tilmed den sjeldne snøleoparden kan observeres i nærområdet til Yolyn Am.

Forøvrig har området en rik vegetasjon. Flere av de tallrike vekstene forekommer faktisk kun her. Her vokser også en representant for nåletrefamilien, Juniperus Sabina, en lavtvoksende plante i einerslekten. Badam synes det er litt gjevt å kunne vise oss nettopp den. Det er september måned. Høsten er i ferd med å gjøre sitt inntog her i høyfjellet. Lave busker av ulike slag, og med litt godvilje småtrær, klamrer seg fast i enkelte skjermede skråninger. Det beskjedne bladverket lyser allerede i mot oss i knall gult og rødt. På bakken rundt oss sliter de siste sommerblomstene med å holde fasaden. Blomstringen er for lengst på hell. En type gul valmue er en av de siste som holder stand. Ikke ulik den vi hjemme kaller sibirsk valmue.

Årlig nedbørsmengde på 50-100 mm er ikke mye. Så er da også dette Gobi. Men likefullt nok til å vedlikeholde et rikt planteliv. Og nok til å holde elva, i tørketiden kanskje heller bekken, rennende. Elva, som er berømt for i den smale ravinen i løpet av vinteren å bygge opp et flere meter tykt lag av is. Is, som i tidligere år lå hele sommeren igjennom uten å smelte bort. Men som i senere år som oftest forsvinner i løpet av sensommeren. Klimaendringer også her.

Bilen stanser på parkeringsplassen. Ingen andre biler der. I det hele lite turister i området nå. Erkaa, sjåføren vår, blir i bilen. Det samme gjør Bob. Han viser liten interesse for det som ikke har direkte med dinosaurer å gjøre. Badam, som har vært her før, tilbyr seg å gå med meg. Ettersom vi begir oss lenger innover og nedover i slukten blir stadig mindre å se av blå himmel over. Men rovfugler ser vi sirklende over taggete fjellkammer. Målet er å ta seg inn i ravinen til det punktet hvor isen forekommer. Som sagt så gjort. Badam gir seg idet målet er nådd. Isfritt her nå, som forventet. Drevet av nysgjerrighet tar jeg meg alene ennå noe dypere ned i ravinen. Snart snur også jeg. Møter Badam igjen, sammen tar vi stien tilbake til bilen. I det vi kommer ut av ravinen støter vi på en hel flokk mongolske hester. Flott syn. Flott tur.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s