…  en ‘smaksprøve’ i form av innledningen til en av mine reisehistorier fra Tunisia  …   

Klokka er seks om morgenen tirsdag 20. april 2010. Bare få dager etter at vulkanen Eyjafjallajökul kraftfullt skrev seg inn i moderne luftfartshistorie. Taxien fra hotellet i Monastir har nettopp satt meg av. Køen foran billettluka på La Gare de Sousse går raskt. Kort etter forlater jeg stasjonsbygningen med billetten klar.   

Da er det jeg oppdager det. En 2. klasse-billett i hånda. Det var ikke meningen. Med 3 minutter igjen til avgang rekker jeg akkurat én runde til i billettkøen. Oppgraderer mot et lite mellomlegg til 1. klasse; er blitt anbefalt av andre å gjøre det.  

Toget rykker til, setter seg i bevegelse. Sjekker klokka, 06:15 nøyaktig. Presis avgårde i det minste. Bra, jeg har et fly å rekke i hovedstaden. Fly hjem til Europa. 

Vogna er kanskje totredjedels full. Her er forretningsmannen på vei til jobb i hovedstaden.  Familier på vei til sine gjøremål. Noen med vestlige klær, andre i tradisjonelle gevanter. En miks av gammel og ny tid. Jeg ser ingen andre turister. 

På raden foran meg sitter en ung kvinne. Tunisisk etter reisefølget å dømme. Moderne kledt og i kort skjørt, med solbriller og tunge smykker. Selvsikkerheten hun utstråler kunne like gjerne høre hjemme i bybildet i Paris. 

En middelaldrende kvinne sitter på seteraden skrått overfor henne, nesten helt tildekket i sin tradisjonelle klesdrakt. Øynene …