Slideshow: Hettemåke (Avaldsnes), Krykkje (Skudeneshavn), Sildemåke (Taravika),
Svartbak (Ferkingstad), Gråmåke (Taravika), Fiskemåke (Taravika),
Grønlandsmåke (Haugesund), Svartehavsmåke (Haugesund)
.
Måker er måker,
javel, men ikke bare det,
for de er så mye mer enn det, de er
gråmåker, sildemåker, svartbak, fiskemåker, krykkjer,
hettemåker, dvergmåker, polarmåker, grønlandsmåker,
og endamangeflereslagsmåker –
Måker er dessuten hat-objekter,
de er nemlig ikke ålreite dyr, for de er fugler,
og fugler er ikke dyr, iallfall ikke i mitt hode,
men i leksikonverdenen derimot, der er de dyr,
men som sagt ikke i mitt hode, noe som likevel ikke
teller når vitenskapen har sagt sitt –
Men skitt og – vel, ikke måkeskitt da, eller forresten
hvorfor ikke, måker og måkeskitt er da to sider av samme sak,
og vanskelig å komme utenom når måker først skal diskuteres,
og det skal de jo, de som alt annet, like selvfølgelig det
som sauer og flått og grevling og den slags –
Så er det altså sånn da at noen liker måker,
mens andre ikke liker måker, og ikke bare for måkeskitten,
men på grunn av lyden, av skriket, måkeskriket,
en grusom kakofoni fra måker som flyr i flokk, og
det gjør de som kjent, fuglene, når der er mange nok,
det visste selveste Benny Andersson også, alt mens
kaffen til Svante vers for vers ble klar, klarere, klarest –
forresten ikke bare Benny A – også vår egen kjente
André Bjerke hadde et forhold til fugler, les måker,
som så mesterlig uttrykt i diktet hans «Måken» –
«Måken, det er bølgeslaget som har skapt seg om til fugl»
les resten av diktet selv, eller lytt til Finn
Kalvik synge det som vise til egen melodi –
og dermed var vel det meste, i all fall det beste, sagt
av det som sies skulle om måker i dikt og vers og viser,
men – så var det nok likevel ikke det, for med ett kommer
forfatteren, illustratøren, vokalisten og kunstneren Odd
Børretzen og feier all måkeskit av banen, eller
er det kanskje akkurat det han ikke gjør –
– kanskje, eg vett ikkje, kanskje ikkje (for å stjele et sitat) –
iallfall fikk Børretzen nesten alle til å tro han hater måker,
selv om han senere proklamerte i andre sammenhenger
(spør bare NOAH) at det gjorde han abolutt ikke,
m.a.o. det var bare en kunsterisk frihet han tok seg for å
lage sin eminente visetekst «Jeg hater måker»
der han tilstår:
» Jeg hater måker…. Ikke hele tiden, naturligvis.
Når de flagrer på himmelen som hvitt papir,
eller flyter stille på det blanke vann og
likner vakre badedyr av plastic,
da er de en naturlig del av sommerens bilde
og man tenker ikke mye på dem ..»
men, les så videre og
hør hva han hater:
» når de åpner kjeften og skriker som syke sjeler
kan du se helt ned i deres blodige, skamløse innvoller.» –
Så da så. Vanskelig å si mer.
Når alt dette er sagt allerede.
Men hvem har så bestemt vi skal fortsette
å si, enn si skrive, om måker. Bare tull det.
Som du her nettopp har lest
et nydelig eksempel på.
Og kom igjen ..
Noe kan vel måker fortsatt brukes til.
Som for eksempel å tas bilder av.
Hvem kjenner vel en dedikert
fuglefotograf uten måkebilder ..
La så bildene få tale for seg. Ikke
som her, pakket inn i horder av ord.
Men stå der nakne og naturlige.
På egne bein, liksom.
Måkebein.
Likevel, denne gang ble det ikke slik.
Ikke i det hele tatt kan du si.
Men kanskje neste gang.
Kanskje, vett’kje eg, kanskje ikkje.
Punktum
.
«Måker i trengsel» – fra Yrkjefjorden 07.03.16:
«Måker i fri flukt»
.
reXyz 