reXyz

…  en ‘smaksprøve’ i form av innledningen til en av mine reisehistorier fra Tunisia  …   

Klokka er seks om morgenen tirsdag 20. april 2010. Bare få dager etter at vulkanen Eyjafjallajökul kraftfullt skrev seg inn i moderne luftfartshistorie. Taxien fra hotellet i Monastir har nettopp satt meg av. Køen foran billettluka på La Gare de Sousse går raskt. Kort etter forlater jeg stasjonsbygningen med billetten klar.   

Da er det jeg oppdager det. En 2. klasse-billett i hånda. Det var ikke meningen. Med 3 minutter igjen til avgang rekker jeg akkurat én runde til i billettkøen. Oppgraderer mot et lite mellomlegg til 1. klasse; er blitt anbefalt av andre å gjøre det.  

Toget rykker til, setter seg i bevegelse. Sjekker klokka, 06:15 nøyaktig. Presis avgårde i det minste. Bra, jeg har et fly å rekke i hovedstaden. Fly hjem til Europa. 

Vogna er kanskje totredjedels full. Her er forretningsmannen på vei til jobb i hovedstaden.  Familier på vei til sine gjøremål. Noen med vestlige klær, andre i tradisjonelle gevanter. En miks av gammel og ny tid. Jeg ser ingen andre turister. 

På raden foran meg sitter en ung kvinne. Tunisisk etter reisefølget å dømme. Moderne kledt og i kort skjørt, med solbriller og tunge smykker. Selvsikkerheten hun utstråler kunne like gjerne høre hjemme i bybildet i Paris. 

En middelaldrende kvinne sitter på seteraden skrått overfor henne, nesten helt tildekket i sin tradisjonelle klesdrakt. Øynene …

…  en ‘smaksprøve’ i form av innledningen til en av mine reisehistorier fra Tunisia  …  

Det er noe spennende med nye hoteller. Ikke minst i fremmede land. Og på et fremmed kontinent. Afrika denne gang. Jeg har nettopp møtt våren i Tunisia  –  april måned 2010. 

Det er måneden da tusener av ferierende og andre reisende blir sittende fast på reisemålet. Den måneden språket nærmest over natta får et nytt ord. Så også for meg  –  p.t. askefast i Tunisia. Men det er en annen og egen historie. 

Reiseselskapet forflytter oss samlet, til et nytt hotell nærmere flyplassen i Monastir. Bra hotell, med fire stjerner bak navnet. Overalt nærmest kryr det av velvillig personale. Klare til å hjelpe. Eller rydde etter deg. Tydelig at vi er i et land hvor arbeidskraft er billig. Det vises i resepsjonen. Ikke minst også i spisesalen. Tre mann står på geledd og bukker deg inn når du ankommer. Innenfor døra ytterligere to til tre mann parat til å geleide deg til riktig bord. Det være seg til frokost eller middag. Jeg skriver ‘mann’, og kunne like gjerne skrevet ‘menn’.  For dette er åpenbart mannfolkenes domene.  Helt og holdent.  

Tre tydelige nivåer i hierarkiet. Vestkledde menn som ordner til, og rydder bordene. Dresskledd herremann i konstant vandring rundt i lokalet, med hendene på ryggen, og øynene fiksert på gjestenes behov.  Og så sjefsinspisienten, som dukker opp i lokalet innimellom, kjefter litt på den dresskledde, som igjen kjefter på de vestkledde. Hakkekylling-prinsippet i praksis. Og her funker det. For en effektivitet. Knapt sett tilsvarende.   

Her på hotellet er det følgende minneverdige episode utspiller seg:  

En dag låser jeg meg ute fra leiligheten. Nøkkelen ligger tilbake på senga i det jeg smeller igjen ytterdøra. Jeg går til resepsjonen og forklarer situasjonen. Resepsjonisten ringer portøren. Han kommer raskt, bredt smilende som alltid.  

Kanskje er han ekstra høflig i dag? Uvistt av hvilken grunn. Han …