LANGE SMÅ SKYGGER

fra innledningen til et prosadikt over temaet ensomhet og taushet, tidligere upublisert i denne versjon 

LANGE SMÅ SKYGGER 

De går bare langsomt.  Side ved side langsmed stranda. 

Styrer skrittene kloss i vannkanten.  Akkurat der vannet
vasker sanden.  Der vannet bølger fram og tilbake.
I takt med restene av dønning fra siste storm.  Tidvis tettere sammen.  Gjerne når vannet en gang i blant drar seg lenger inn over stranden.  Han ytterst.  Nærmest vannet.   Ikke det at han er redd for å bli våt.  Men det blir liksom naturlig, da.  Når en bølge bryter lenger innover stranden.  Å komme litt tettere på henne.  På trygg grunn, liksom.  Tenker han.  Og bryter tausheten. -Ser du ? - - Ser hva da ?  -Skjellene - - De små ...

fra Åkrasanden, Karmøy

fra Åkrasanden, Karmøy

fra Åkrasanden, Karmøy

Om reXyz

årgang: 'sekstiåtter'
Dette innlegget ble publisert i Alle, Prosadikt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s